Flukten som teologisk sted

Om prekær migrasjonserfaring, diakoni og teologisk produksjon

Sammendrag

Økt tilstrømning av flyktninger til Norge utfordrer kirken diakonalt, etisk og praktisk. Disse utford -ringene utløser også behov for fornyet teologisk refleksjon. Denne artikkelen argumenterer for atmigrasjonserfaring gjøres til et aktuelt teologisk ”sted”, i betydningen et bevisst valgt hermeneutiskperspektiv og sikte i det konstruktive teologiske arbeidet. Globalisering øker menneskers utsatthet.Flyktningenes situasjon er særlig utsatt. Guy Standing (2014) ser migranter som en sentral gruppeav dem han kaller ”prekariatet”. Slik tydeliggjør han kritiske sider ved migrasjonsøkningen i da-gens verden. Religion og religiøsitet har fått økt eller fornyet oppmerksomhet under globaliserin -gen. Norris og Inglehart (2004, 2011) hevder at religion er viktigere for mennesker i prekære livssi-tuasjoner. Forskning viser også at religiøs tilhørighet og praksis er viktigere for flyktninger som kom -mer til Norge enn for den bofaste majoritetsbefolkningen. Artikkelen gir på denne bakgrunnen tre grunner til å gjøre flukterfaringene til teologisk sted: 1)Vesentlige deler av kirkens historiske og normerende kilder (Skrift, tradisjon) er formet av opp-brudd, flukt og eksil. Nåtidige erfaringer av slik karakter gir derfor hermeneutiske ressurser i for-tolkningen av dette normative grunnlaget for kirkens selvforståelse og praksis. 2) Kirken har grunnog mulighet til å imøtekomme, anerkjenne og styrke flyktningens egen religiøsitet som motvektmot den sekulariserende skepsis flyktninger og innvandrere møtes med. 3) Kirken har et særlig di-akonalt oppdrag i møte med flyktninger og innvandrere. Dette oppdraget bør orienteres, kritiseresog korrigeres ut fra migrasjonserfaringen selv.