Diakoners tilnærmelighet på et strukturelt og organisatorisk nivå

Abstract

En grunnleggende forutsetning for diakoners omsorgstjeneste er at tjenesten og tjenesteutøverne oppleves som tilgjengelige og tilnærmelige. Denne artikkelen undersøker hvordan diakoners tilnærmelighet formes av strukturelle og organisatoriske forhold i Den norske kirke. Analysen bygger på kirkelige styringsdokumenter, profesjonsteoretiske perspektiver og eksisterende diakoniforskning, og skiller analytisk mellom et strukturelt og et organisatorisk nivå. Artikkelen viser at diakoners tilnærmelighet ikke bare er et spørsmål om personlige egenskaper eller profesjonell kompetanse, men også om makt, representasjon, organisering og rammevilkår. Artikkelen argumenterer for at tilnærmelighet fungerer som et normativt ideal i diakonien, samtidig som dette idealet i begrenset grad er institusjonelt understøttet.