My Religious Identity: An Unfinished Project

Sammendrag

Spørsmålet om identitet er alltid tilstede i akademiske og ikke-akademiske diskurser om religion og interreligiøse relasjoner: identitet som en kategori av noe som kan spigles fast, etableres og opprettholdes ved hjelp av definisjoner og logikk; identitet som et spørsmål om noe stabilt og til og med rigid. Dette er viktig i overveielser om synkretisme. I denne artikkelen refereres det til en tidligere studie der det argumenteres for at en «religiøs tilnærming» til synkretisme er klokere i flere henseender enn det som kan kalles en «logisk tilnærming». Opposisjonen skal på ingen måte presses for langt, og det er selvsagt mange interessante mellomposisjoner. Ikke desto mindre kan man fundamentalt ha en tilnærming snarere enn en annen, og dette danner faktisk et vannskille: den ene og ikke den andre som utgangspunkt. Denne artikkelen starter med spørsmålet om ‘identitet’. Målet er å bringe lys til en helt annen tilnærming, en tilnærming som er muliggjort gjennom en lesning av Emmanuel Levinas. Selv om interreligiøse relasjoner og synkretisme ikke tematiseres i de leste tekstene, antydes det at det er fruktbart å lese dem. Å gi rom til det uventede, det uforutsigbare, det umulige, betyr også å gi rom til ‘menneske’ og til Gud. Her er et vannskille, som har lite å gjøre med ‘religion’, ‘religiøs tro og praksis’, religiøs tilhørighet og tilslutning; det som står på spill er om det er en sterk verdi i det ukjente, det ukjente og det umulige, eller ikke. Argumentet her er at dette er avgjørende når spørsmål om religiøs identitet tas opp.