Debating the Norwegian Mission to the Homeless

Kristian Bredesen’s Taterblod in Historical Context

Sammendrag

Etablert i 1897, var Norsk misjon blant hjemløse i nesten et århundre en innenlandsk kristen innsats utført i samarbeid med sosiale velferdsorganisasjoner i Norge for å nå og assimilere medlemmer av den omreisende tater- eller romanifolkegruppen, som de oppfattet som preget av sosiale problemer. Imidlertid ble metodene for sosial kontroll, som inkluderte tvangsplassering av taterbarn i barnehjem, tvangssterilisering og i noen tilfeller lobotomier, etter hvert mål for sterk kritikk. Denne artikkelen ser på denne innenlandske misjonen hovedsakelig gjennom perspektivet til et medlem av en taterfamilie, Kristian Bredesen, som sammen med sin bror ble fjernet fra foreldrenes omsorg på 1920-tallet, plassert i et barnehjem og til slutt ble lærer og skolesjef. Hans roman Taterblod, som i stor grad er en fiksjonalisert beretning om hans familie eller opprinnelse, skjuler ikke de mørke sidene ved misjonens politikk, men hans kritikk av dette er dempet av hans argument om at til tross for alle feilene fortjener Norsk misjon blant hjemløse anerkjennelse for å ha reddet mange barn fra alvorlige sosiale forhold i dysfunksjonelle familier som i mange tilfeller var involvert i kronisk kriminalitet og led av konsekvensene av alkoholisme.