Flukten som teologisk sted

Om prekær migrasjonserfaring, diakoni og teologisk produksjon

Abstract

Økt tilstrømning av flyktninger til Norge utfordrer kirken diakonalt, etisk og praktisk. Disse utfordringene utløser også behov for fornyet teologisk refleksjon. Denne artikkelen argumenterer for at migrasjonserfaring gjøres til et aktuelt teologisk ”sted”, i betydningen et bevisst valgt hermeneutisk perspektiv og sikte i det konstruktive teologiske arbeidet. Globalisering øker menneskers utsatthet. Flyktningenes situasjon er særlig utsatt. Guy Standing (2014) ser migranter som en sentral gruppe av dem han kaller ”prekariatet”. Slik tydeliggjør han kritiske sider ved migrasjonsøkningen i dagens verden. Religion og religiøsitet har fått økt eller fornyet oppmerksomhet under globaliseringen. Norris og Inglehart (2004, 2011) hevder at religion er viktigere for mennesker i prekære livssituasjoner. Forskning viser også at religiøs tilhørighet og praksis er viktigere for flyktninger som kom -mer til Norge enn for den bofaste majoritetsbefolkningen. Artikkelen gir på denne bakgrunnen tre grunner til å gjøre flukterfaringene til teologisk sted: 1) Vesentlige deler av kirkens historiske og normerende kilder (Skrift, tradisjon) er formet av oppbrudd, flukt og eksil. Nåtidige erfaringer av slik karakter gir derfor hermeneutiske ressurser i fortolkningen av dette normative grunnlaget for kirkens selvforståelse og praksis. 2) Kirken har grunn og mulighet til å imøtekomme, anerkjenne og styrke flyktningens egen religiøsitet som motvekt mot den sekulariserende skepsis flyktninger og innvandrere møtes med. 3) Kirken har et særlig diakonalt oppdrag i møte med flyktninger og innvandrere. Dette oppdraget bør orienteres, kritiseres og korrigeres ut fra migrasjonserfaringen selv.