Kirken i møte med åndelige erfaringer i grenseland til kristentro – et missiologisk perspektiv

Abstract

Mange mennesker opplever ekstraordinære åndelige erfaringer. Disse erfaringene blir ofte utgangspunkt for åndelig søken. Derfor er det viktig hvordan kirken møter dem. I artikkelen forankrer jeg slike erfaringer i spiritualitetsfeltet. Afrikansk/madagassisk åndelighet er et eksempel på enerfaringsrelatert spiritualitet som gir åndelige erfaringer stort rom og sterk vekt. Ved å vise hvordan kirken har møtt den på Madagaskar, gir jeg mulighet til å reflektere over vår egen situasjon med et visst avstandsperspektiv. Norsk samtidsspiritualitet, ikke minst nyåndeligheten, viser mange likhetstrekk med den madagassiske spiritualiteten. Vektleggingen av åndelige erfaringer henger sammen med en spiritualitet nedenfra der selvet blir sin egen autoritet. I statskirkens skygge har lekmannsbevegelsen, utløst av Hauges erfaring, representert noe av det samme. Denne spiritualiteten mangler imidlertid viktige forutsetninger for å møte dagens utfordringer. I stedet peker jeg på kirkens kontemplative tradisjon. Ved å åpne seg ytterligere for sine egne mystiske tradisjoner og ved å etablere større nærhet mellom teologien og spiritualiteten, kan kirken gjenvinne en mer proaktiv rolle i møte med samtidsspiritualiteten. I dag er det helt nødvendig at dette skjer gjennom levende møter preget av en åpen og respektfull dialog.