Troserfaringen i forkynnelsen ifølge Carl Fr. Wisløff

Abstract

Artikkelen dreier seg om Carl Fr. Wisløffs tilretteleggelse av troserfaringen i forkynnelsen med særlig fokus på forkynnerens egen troserfaring. Wisløff fant tidlig fram til et skriftsyn som la stor vekt på Skriftens absolutte autoritet. For vårt emne innebar det at religiøse opplevelser og personlig gudserfaring verken kan løses fra eller side-ordnes/overordnes Skriften. Her er Wisløff i løpende dialog med teologihistoriske retninger i fortid og samtid. Troserfaringen kan ikke utgjøre noen kilde for forkynnelsen, men den er nødvendig for å forstå og formidle Skriftens budskap. Det er bare den som er gjenfødt og lever med Gud, som kan gripe Skriftens budskap i dets indre sammenheng. Spørsmålet om troserfaringen som forutsetning for forkynnelsen, besvares derfor rent prinsipielt med et ja. Når det gjelder hva slags troserfaring han her særlig tenker på, ser vi hvor sterkt hans forankring i luthersk teologi spiller inn. Han oppmuntrer sjelden direkte til å trekke inn bestemte åndelige opplevelser i forkynnelsen, for det blir lett en uheldig jakt på opplevelser. Og fokus på ”ordo salutis”,selve omvendelsesprosessen, kan føre til en usunn skjematisme og selvsentrering. Forutsetningen for en sunn forkynnelse er ifølge Wisløff nemlig den troserfaringen som er skapt i møte med Guds ords tiltale. Dette er ikke bare en engangsopplevelse, men en erfaring som Gud på nytt og på nytt gir oss, ja, en grunnerfaring i kristenlivet. Vi rystes av Guds hellige lov og trøstes av evangeliet om hans Sønn. Når forkynneren gjennom anfektelsen ledes fram til hvile ved troen på de objektive frelsende kjensgjerningene knyttet til Jesus alene, vil forkynnelsen bæres av en frigjørende grunntone. Da vil den bidra til å føre tilhørerne til åndelig visshet og glede.