I maktens tjeneste eller makt til å tjene

Maktens og avmaktens ansikt i kirkens diakoni

Abstract

Hvordan kan diakonien bidra til å synliggjøre det maktspråk Gud har gitt til kirken? Når artikkelen behandler dette spørsmålet, tar den utgangspunkt i en drøfting av maktbegrepets innhold utfra et samfunnsvitenskapelig perspektiv, for dernest å anvende dette inn i en teologisk og kirkelig kontekst. Jesus presenterer en maktforståelse blant annet i tekstene om fotvaskelsen i Joh.13 og domsscenen i Mt. 25: Den mektige går inn i tjenerens og slavens rolle. Maktens innhold er en tjenende makt hvor den mektige identifiserer seg med den avmektige og nødlidende. Jesus anvender sin makt til å gi den avmektige makt ved at han selv «tar på seg en tjeners skikkelse» og «gir sitt liv som løsepenge». I lys av dette er det viktig også å se kirkens makt i lys av en dialektikk mellom makt og avmakt. Kirkens maktspråk skal kjennetegnes av at den ikke inntar maktens posisjon, men er en beskyttende makt for den maktesløse og en intervenerende motmakt til den utbyttende og undertrykkende maktanvendelsen. Diakonien en del av kirkens vesen. Slik Jesus var kommet for å tjene og ikke herske, skal kirkens maktspråk være en tjenende makt som reiser opp den svake og setter undertrykte i frihet. En tradisjonell forståelse av diakonien har vært den ydmyke, underdanige og lavmælte kjærlighetstjenesten for nesten. Nyere diakoniforståelse vektlegger i langt større grad diakonien som et myndighetsbegrep hvor makten brukes til å formidle og synliggjøre tjenestedimensjonen. Kirkens maktspråk er diakonal maktutøvelse ved at den ikke går i maktens tjeneste, men bruker sin makt til å tjene. En viktig side av diakoniens funksjon er derfor å bruke sin gudgitte myndighet til å protestere når kirkens lederskap og fellesskap flytter fokus fra tilbedelse til dyrkelse av egen makt og velvære, fra å tjene til å herske gjennom eksempelvis av personaliserte kontaktformer og overgripende atferd.