"- Slik som vi tilgir våre skyldnere"

Å tilgi sin neste – evangelium eller kristenplikt?

Abstract

Artikkelen drøfter noen avgrensede forhold knyttet til spørsmålet: Hvilke premisser kan legges tilgrunn for tilgivelse på det mellommenneskelige plan? Det faglige grunnlaget for denne drøftingen er tilgivelse forstått innenfor en teologisk og diakonal kontekst og ut fra et maktteoretisk perspektiv. Artikkelen består av to hoveddeler. Den første delen formidler en analyse av hvordan et utvalg andaktsbøker behandler temaet om tilgivelse. Dette har så vært grunnlaget for å behandle noen teologiske og diakonale perspektiver ved tilgivelsens innhold på det mellommenneskelige plan. Analysen av andaktsbøkene viser at tilgivelse formidles slik at det blant annet avdekker et spenningsforhold mellom Guds tilgivelse som gis mennesket uten forbehold – og likevel forutsetter en vilje og forpliktelse til å tilgi sine medmennesker. Forfatteren hevder at det er to premisser for atbåde Guds og den mellommenneskelige tilgivelse skal ha aktualitet. Det ene premisset er at den som tilgir, må ha makt til å tilgi. Gud har makt til å tilgi synd fordi han er Gud. Menneskets makt til å tilgi sin neste er avhengig av at krenkerens makt til fortsatt å krenke er brutt, men også at krenkerens makt til å definere virkelighetsforståelse inn i den krenkedes livsverden ikke lenger har gyldighet. Det andre premisset er at tilgivelse forutsetter et rettferdig oppgjør. Jesu død på korset er et oppgjør som gir mulighet for mennesket til å bli tilgitt, men det er samtidig et oppgjør på vegne av enhver som lider på grunn av medmenneskers synd og ondskap. Den mellommenneskelige tilgivelsen forutsetter også et oppgjør hvor ansvaret er plassert og som har gyldiggjort en ny virkelighetsforståelse.